Mr. Monkey

For noen dager siden, nærmere bestemt søndag kveld, på flyplassen i Sydney, etter en uke på tur, mistet jeg Sivert. Bokstavelig talt så slapp jeg hånden hans omtrent et sekund like før vi kom til bagasjebåndet for å plukke opp koffertene våre. Pappaen hadde sakket akterut på grunn av Grand Final i rugby som foregikk på en skjerm, så vi to var overlatt til oss selv. Akkurat så lenge rakk jeg å se bort at Sivert den rakkeren akselererte til høyeste gir, bykset i vei, opp på et avsperret bagasjebånd, og løp i vei. Jeg etter, med diverse bagasje, opp på det samme bagasjebåndet, siden det var avsperret kunne jeg jo ikke løpe ved siden av. Med et mageplask fikk jeg akkurat tak i bakbeinet før han rakk å løpe inn i luka der bagasjen kommer ut. Båndet stod takk og lov i ro, men vi var visst underholdende åkkesom.

Ved nabobåndet sto en dame med datteren sin i bånd. Det er ikke uvanlig her, og jeg må innrømme jeg har lett etter det en stund, nettopp med tanke på å unngå pinlige situasjoner som dette siden Sivertsen er nokså kjapp til beins. Jeg gikk bort for å spørre hvor hun hadde fått tak i det. Hun smilte medfølende siden hun var øyenvitne til hele opptrinnet. Øyenvitne var nok også en annen dame som kom forbi, og tilfeldigvis fikk med seg hva jeg spurte om. "Oh, do you want one?"

Da jeg kom hjem fra jobb idag lå Mr. Monkey og ventet i postkassen, med en hyggelig hilsen fra en anonym god hjelper: "I hope Mr. Monkey keeps your little one as safe as he did for my Alex". Denne posten er en takk hun nok aldri vil få med seg, men takk allikevel, ukjente venn, for din generøse gave til en fremmed søster en trøtt søndagskveld.

Mr. Monkey skal nok få prøvd seg enda mer enn her hjemme i leiligheten.