Dette innlegget skrives fra et hotellrom i Auckland, New Zealand, en kald søndagskveld. Slett ikke hjemme, tvert imot så langt hjemmefra jeg kan komme. Den første reisen etter ferien. Den første avskjeden med guttene mine på lang tid. Den første hadet-klemmen, den første telefonen: Jeg savner deg!
Jeg er velsignet med evnen til å trives, til å tilpasse meg nytt miljø ganske raskt. Et hotellrom kan aldri bli hjem, selv om noen ting alltid følger med på reisen; musikken min, en ikon, bilder av gutta mine. Men leiligheten vi flyttet inn i rett før ferien har allerede blitt hjem, selv om det er langt hjemmefra. Ambivalensen "allerede nå men ennå ikke" fra teologien er gjenkjennelig i hverdagslivet også. Vi sa vi skulle hjem da vi reiste til Norge, og vi sa vi skulle hjem da vi vendte tilbake til Sydney. Nå er jeg helt hjemmefra, på et kaldt hotellrom, og lengter hjem. Til dette:
 |
| Entréen vår |
 |
| Kaffemaskin og traktor på kjøkkengolvet |
 |
| Stjernehimmel utenfor soveromsvinduet |
 |
| Lese bok i teltet før leggetid |
 |
| Kinalykter over spisebordet |
 |
| God lesning og stearinlys |
 |
| En peis som kun kan brukes til å fyre lykter - og godstolen |
 |
| ... Og så han her da. |
Så fint det er!!
SvarSlettJa, så fint det er. Også så himla fin siverten er:):)
SvarSlettSkulle ønske dette var i nabolaget mitt:) Da hadde jeg stukket innom dette koslige huset!
SvarSlett