I sitt rette element

"Sjømannskirken liksom. Det finnes jo knapt norske sjømenn."
"Nei, det er riktig at de norske sjømennene har blitt betraktelig færre... Men det er jo DERE som er dagens sjømenn. Når dere kommer fra Norge for å begynne på studiene her i Australia så er det DERE som er vår tids førstereisgutter, langt langt hjemmefra....." Bla bla bla.

Slik har jeg innledet en god del av mine presentasjoner om sjømannskirken til studenter i Australia og New Zealand. Og sant er det jo - men en sjømannsprest er nå engang en sjømannsprest, og endelig er jeg det på ordentlig! Jeg har viet et par som har seilt i 5 1/2 år, og jeg døpt deres sønn som ble unnfanget og født på seiltur (jaja, riktignok født på land, men han har aldri bodd noe annet sted enn i båt) - og det skjedde såklart på båten, og guttungen ble døpt i saltvann. Jeg besto prøven (kom riktignok en time for sent fordi jeg ikke hadde fått med meg tidsforskjellen) og vi kom oss med god margin (10 cm klaring) i land før fjæra stanset oss. Barbeint i prestekjolen, det føles meget riktig.

PS. Ikke si noe til Kristin Solli Schøien (liturgikk-lærer på praktikum), hun ville trolig anmelde meg til bisp Halvor for å vanhellige prestedrakten ved å ikke bære svarte sko.